Da var det Norge igjen, da. Det kjennes bra - Oslo har sånn vær som jeg liker; overskyet og ikke veldig varmt, få folk ute. Ingen glor hemningsløst på mitt bustete hår.
Ut over det konkluderte vi i går med at dette nok blir en landingsprosess. Når man har vært borte lenge er det alltid litt kjipt nåt folk spør "hvordan var det?". Ikke fordi det ikke er hyggelig at folk er interesserte, men fordi man ikke klarer å si noe uten å buse ut med alt. Istedenfor punkterer man litt inni seg og sier: "Jo, takk, det var fint. Og spennende"
Så, note for you guys: Ikke spør hvordan det var før om et par dager. Vi fordøyer for harde livet.
Rangert liste over ting å merke seg angående hjemkomsten:
- Kaisa er blitt forgifta, tross piller og desinfeksjon. Hun ligger flat og håper på å bli frisk til sommerleir. Takk til KLM for rørende omsorg.
- Verden stopper ikke opp, går ei heller ei under, fordi man reiser bort. Da jeg oppdaget dette ble jeg litt skuffet; jeg trodde jeg kontrollerte universet i noe større grad.
- Fellesferien er en velsignelse. Det er ikke en kjeft på jobb, jeg trenger ikke snakke med noen.
Hvis du synes denne bloggen var festlig og gråter dine øyne ut over at eventyret er over, fortvil ikke. Du kan fortsatt lese den ene halvdelen av India-duoen her.
Dersom du synes dette var et slepis marketingtriks fra min side er det greot. jeg vet det og skammer meg litt.
Over og ut. Namaste.
tirsdag 21. juli 2009
søndag 19. juli 2009
Takk for oss!
Bonjour fra Paris! Naa har det kommet til det punkt, tro det eller ei, at turenb er over og vi takker for foelge! Dette har vaert et feilslaatt forhold - vi har blogga - for lite og dere - dere har kommentert for lite. Nei, dette forholdet er ikke baerekraftig!
Hilser fra Mirjamm, som sikkkert kommer innom og skriver en formell avskjed etterpaa.
Tjallabais!
K
Hilser fra Mirjamm, som sikkkert kommer innom og skriver en formell avskjed etterpaa.
Tjallabais!
K
fredag 17. juli 2009
Hallo?
HVA ER DET MED DERE? Dere kommenterer jo ikke lenger? Er det vi som har gjort noe galt?
Trodde det faktum at vier utsatt for konstant overvaakning fra etterretningstjenesten kanskje var verdt en bemerkning, men neida. Suit yourself.
Kaisa nevnte familen som huset oss i Chirala. I nevnte hjem snakket ingen engelsk - saa da en jevnaldrende jente kom feiende inn og, paa enn om noe gebrokkendt engelsk og med et ellers anmassende vesen, ekspressguidet oss rundt det meste, tok vi det som et godt tegn. Helt til hun sa (etter at jeg kom ferdig paakledd ut av vaskehuset, klar til aa spise middag):
"Is that your nightgown? No? That is soooo bad, you can not wear such things!" (bluse og ankelsidt skjoert) Det samme sier hun til Kaisa. Vi kler lydig paa oss og er naere ved aa doe av heteslag. Hele den omstendelige vakebaljeprosedyren er forgjeves. What to do?
Kjoepe indiske dameklaer, selvfoelgelig. Vi mobiliserer vaar stoisk rolige, rimelig tause mann (han snakker ikke mye engelsk) og guiding star, Rao, paa shopping. Han er fagforeningsmann paa sin hals, med bart og blaa flanellsskjorte og alt som hoerer med, men takler kjoleshoppingen med stoerre taalmodighet enn vi to klarer - skredderen lar vente paa seg tre ganger saalenge somn lovt og Kaisa er naer ved aa impolodere av utaalmodighet.
Annerkjennelsen fra mor i huset er verdt hvert venteminutt og hver rupi - vi har demonstrert ikke bare god takt og tone, men ogsaa god estetisk smak. Vi skilles som bestiser.
Rao er med oss videre til Hyderabad, og ser ut til aa kjenne alle og ha kontroll paa det meste, selv om han skjelden ytrer mer en hoderist og nikk og "u-hum".
Dette med hodebevegelsene har beskjeftiget oss en del: I Norge rister vi paa hodet naar vi mener "nei" og nikker naar vi mener "ja". Saann funker det ikke her. Det finner bare en hodebevegelse; et slags ubegripelig, sidelengs nikk, som kan bety alt mellom himmel og jord. Vi er i ferd med aa oeve det inn, alle der hjemme som vil ha en demonstrasjon maa bare huske aa spoerre, saa gir vi den med glede.
Ellers vurdere vi aa gaa til innkjeop av store, jugglete ringer. Dette for aa kunne utgi oss for aa vaere forlovet ellr gift og unngaa den omstendelige utspoerringsprosessen om hvorfor i videste all verden foreldrene vaare ikke har tatt nok ansvar til aa sikre oss en trygg oekonomisk framtid i en tremenning med bart og bil.
-
Skal proeve aa blogge litt i morgen ogsaa.
Hei saa lenge!
Trodde det faktum at vier utsatt for konstant overvaakning fra etterretningstjenesten kanskje var verdt en bemerkning, men neida. Suit yourself.
Kaisa nevnte familen som huset oss i Chirala. I nevnte hjem snakket ingen engelsk - saa da en jevnaldrende jente kom feiende inn og, paa enn om noe gebrokkendt engelsk og med et ellers anmassende vesen, ekspressguidet oss rundt det meste, tok vi det som et godt tegn. Helt til hun sa (etter at jeg kom ferdig paakledd ut av vaskehuset, klar til aa spise middag):
"Is that your nightgown? No? That is soooo bad, you can not wear such things!" (bluse og ankelsidt skjoert) Det samme sier hun til Kaisa. Vi kler lydig paa oss og er naere ved aa doe av heteslag. Hele den omstendelige vakebaljeprosedyren er forgjeves. What to do?
Kjoepe indiske dameklaer, selvfoelgelig. Vi mobiliserer vaar stoisk rolige, rimelig tause mann (han snakker ikke mye engelsk) og guiding star, Rao, paa shopping. Han er fagforeningsmann paa sin hals, med bart og blaa flanellsskjorte og alt som hoerer med, men takler kjoleshoppingen med stoerre taalmodighet enn vi to klarer - skredderen lar vente paa seg tre ganger saalenge somn lovt og Kaisa er naer ved aa impolodere av utaalmodighet.
Annerkjennelsen fra mor i huset er verdt hvert venteminutt og hver rupi - vi har demonstrert ikke bare god takt og tone, men ogsaa god estetisk smak. Vi skilles som bestiser.
Rao er med oss videre til Hyderabad, og ser ut til aa kjenne alle og ha kontroll paa det meste, selv om han skjelden ytrer mer en hoderist og nikk og "u-hum".
Dette med hodebevegelsene har beskjeftiget oss en del: I Norge rister vi paa hodet naar vi mener "nei" og nikker naar vi mener "ja". Saann funker det ikke her. Det finner bare en hodebevegelse; et slags ubegripelig, sidelengs nikk, som kan bety alt mellom himmel og jord. Vi er i ferd med aa oeve det inn, alle der hjemme som vil ha en demonstrasjon maa bare huske aa spoerre, saa gir vi den med glede.
Ellers vurdere vi aa gaa til innkjeop av store, jugglete ringer. Dette for aa kunne utgi oss for aa vaere forlovet ellr gift og unngaa den omstendelige utspoerringsprosessen om hvorfor i videste all verden foreldrene vaare ikke har tatt nok ansvar til aa sikre oss en trygg oekonomisk framtid i en tremenning med bart og bil.
-
Skal proeve aa blogge litt i morgen ogsaa.
Hei saa lenge!
Dag 8-13
Tjallabais fra orienten, naermere bestemt - tjallabais fra Hyderabad, India!
Forst og fremst maa vi selvfolgelig beklage for laber blogging. Vi skammer oss dypt og inderlig. MEN! Det har sine helt fornuftige og logiske grunner. Siden Kolkata har vi bodd med indiske familier, og tro det eller ei, til landsbyen i Chirala har det traadloese bredbaandet enda ikke kommet.
Jeg har ikke tenkt aa i detalj fortelle hva vi har gjort i det siste, det har vi ikke tid til. Her kommer likevel noen hoydepunkt, oppdagelser, begivenheter, skuffelser og uheldigheter;
I Kolkata fikk vi erfare at jeg ikke bare er elektriker men ogsaa roerlegger, da toalettet braatt sluttet aa virke. Paa et intervju saa vi at kapitalistoekonomer har egne tjenere og at de alltid serverer mer te til seg selv enn til gjestene sine. Utskeielser paa europeisk kjopesenter minnes med anger.
Paa toget til Vijalwada laerte vi at vi kan overleve det meste.
Vi kan overleve stirrende indiske middelklasseherrer, kvinner, barn og hormonelle tenaaringsgutter.
Vi kan overleve kontinuelige besoek av skrikende chaiwallahs, cafewallahs, matselgere, vannselgere, tiggere, skopussere og Evenukker.
Vi kan overleve sovekupeer paa dagstog, uten airkondition og fylt til bristepunktet med reisende.
Vi kan, mot all formodning, overleve tjue timer uten mat, drikke eller toalettbesok.
Sist, men ikke minst, vi kan overleve tjue timer med hyling, fnising og mas fra indisk drittunge av verste sort!
Det finnes lite vi to ikke tan taale.
I Vijalwada fikk vi se hvordan bonde-India ser ut. Her fant vi foeydalismen i beste velgaaende.
I Chirala fikk vi erfare indisk gjestfrihet. Hele tiden. Vi har gaatt paa rungang i nabolaget, det har vaert en krig om aa kunne varte oss opp. Opplagt en aere og maandens begivenhet (minst) aa faa servere to europeiske og bleike jenter baade frokost, lunsj, middag og te med klissete sotsaker. Dette selvfoelgelig innebaerende minst 15 observerende naboer - fnisende over vaare lite innarbeida og ytterst uhoeffelige spisevaner.
Utallige ganger har vi blitt fotografert mot vaar vilje og viten og vi har SKREVET AUTOGRAF.
Vi har sett vever- og fiskelandsbyer med mennesker saa vakre og gjestfrie. Saerlig minneverdig var formidagen vi tilbringte i en veverlandsby, der vi lunsjet med familie bestaaende av Mor og Far, soster og to broedre med to inngifte soestre og deres barn. Her fikk vi smake lokale delikatesser som kokkosnoettvann, udefinerbar frukt og knekk med riskorn. Vi fikk ogsaa ha alle barna deres paa fanget og prikk i panna foer vi dro.
De siste dagene har ogsaa laert at det gaar an aa leve uten dusj og dopapir. Det gaar an, uten aa vaere saerlig behagelig.
Naa er vi i Hyderabad og tilbake i urbane (les: akademiske) stroek. Her blir vi til den 19. og saalangt er det uklart hva vi skal gjoere.
20. kommer vi hjem, men vi vil ikke kontaktes foer 21!
Etteretningstjesten har vi foroevrig ikke sett no mer av.
Desverre.
Sees!
Forst og fremst maa vi selvfolgelig beklage for laber blogging. Vi skammer oss dypt og inderlig. MEN! Det har sine helt fornuftige og logiske grunner. Siden Kolkata har vi bodd med indiske familier, og tro det eller ei, til landsbyen i Chirala har det traadloese bredbaandet enda ikke kommet.
Jeg har ikke tenkt aa i detalj fortelle hva vi har gjort i det siste, det har vi ikke tid til. Her kommer likevel noen hoydepunkt, oppdagelser, begivenheter, skuffelser og uheldigheter;
I Kolkata fikk vi erfare at jeg ikke bare er elektriker men ogsaa roerlegger, da toalettet braatt sluttet aa virke. Paa et intervju saa vi at kapitalistoekonomer har egne tjenere og at de alltid serverer mer te til seg selv enn til gjestene sine. Utskeielser paa europeisk kjopesenter minnes med anger.
Paa toget til Vijalwada laerte vi at vi kan overleve det meste.
Vi kan overleve stirrende indiske middelklasseherrer, kvinner, barn og hormonelle tenaaringsgutter.
Vi kan overleve kontinuelige besoek av skrikende chaiwallahs, cafewallahs, matselgere, vannselgere, tiggere, skopussere og Evenukker.
Vi kan overleve sovekupeer paa dagstog, uten airkondition og fylt til bristepunktet med reisende.
Vi kan, mot all formodning, overleve tjue timer uten mat, drikke eller toalettbesok.
Sist, men ikke minst, vi kan overleve tjue timer med hyling, fnising og mas fra indisk drittunge av verste sort!
Det finnes lite vi to ikke tan taale.
I Vijalwada fikk vi se hvordan bonde-India ser ut. Her fant vi foeydalismen i beste velgaaende.
I Chirala fikk vi erfare indisk gjestfrihet. Hele tiden. Vi har gaatt paa rungang i nabolaget, det har vaert en krig om aa kunne varte oss opp. Opplagt en aere og maandens begivenhet (minst) aa faa servere to europeiske og bleike jenter baade frokost, lunsj, middag og te med klissete sotsaker. Dette selvfoelgelig innebaerende minst 15 observerende naboer - fnisende over vaare lite innarbeida og ytterst uhoeffelige spisevaner.
Utallige ganger har vi blitt fotografert mot vaar vilje og viten og vi har SKREVET AUTOGRAF.
Vi har sett vever- og fiskelandsbyer med mennesker saa vakre og gjestfrie. Saerlig minneverdig var formidagen vi tilbringte i en veverlandsby, der vi lunsjet med familie bestaaende av Mor og Far, soster og to broedre med to inngifte soestre og deres barn. Her fikk vi smake lokale delikatesser som kokkosnoettvann, udefinerbar frukt og knekk med riskorn. Vi fikk ogsaa ha alle barna deres paa fanget og prikk i panna foer vi dro.
De siste dagene har ogsaa laert at det gaar an aa leve uten dusj og dopapir. Det gaar an, uten aa vaere saerlig behagelig.
Naa er vi i Hyderabad og tilbake i urbane (les: akademiske) stroek. Her blir vi til den 19. og saalangt er det uklart hva vi skal gjoere.
20. kommer vi hjem, men vi vil ikke kontaktes foer 21!
Etteretningstjesten har vi foroevrig ikke sett no mer av.
Desverre.
Sees!
søndag 12. juli 2009
Dag 4, versjon 2.
DAG 4
i dag forsover vi oss. Igjen! Litt kortpusta stormer vi inn på «Citrus bar» ca sju minutter før frokostbufeen stenger. Igjen! Hotellets ansatte er tydelig litt irriterte, men lar det som vanlig ikke merkes på servicen og hadde nok heller ikke ventet seg noe annet av jentene på 614. Vi kaster i oss en frokost som alltid bestående av Omelett, indiske pannekaker og choko pops før vi litt slukøra tusler ut av spisestedet. Et obligatorisk mårrabad i poolen som bare vi bruker. Dusj, anstendig påkledning, og vi er klare for det meste.
Første utfordring: shopping mall. Siste dag i Delhi betyr også siste dag med laundry-service på hotellrommet, hvilket betyr at vi må utvide vårt reportoar av anstendig bekledning.
To-tre timer senere er vi utslitt, men en kjole, fire bukser, fem t-skjorter, en oxford dictionary, en ubrukelig BH og en stor stabel servietter rikere. Og selvfølgelig to-tre rupi fattigere.
Neste utfordring: Vi har en 15.30-avtale med vår mann Rona og er allerede sent ute. Praier i farta en rickshaw og lite aner vi om hva vi har i vente. At trafikken i Delhi er av en annen verden er noe vi har konstantert for lenge siden, men denne turen er VIRKELIG ingen hyggelig opplevelse.
Gudene er med oss, og jaggu er vi ikke fremdeles i live når vi ankommer campus. Svett inn til beinmargen, men i live. Ikke bare det, vi er også i rute. Det er i midlertid ikke Rona, og neste halvtime tilbringes derfor på en benk blant maur og ingen ting annet.
Rona ankommer og tar oss med til den radikale studentkafeen og frisonen på campus.
Her møter vi tre ungdom fra studentorganisasjonen DSU (Democratic Student Union). De er unge, revolusjonære og for øvrig særdeles lite imøtekommende. Med stor motvilje forteller de oss at de jobber med studentpolitikk på campus, for å engasjere og politisere studenter i sin kamp. Blant annet kjemper de mot privatisering av utdanningssystemet og mot trakassering av kvinnelige studenter. De insisterer hardnakka på at de ikke har noe partipolitisk tilhørighet, men at de heller velger å jobbe i bred front som revolusjonære i studentmiljøet. Fronten bygger på prinsippet om en demokratisk revolusjon, men mener at denne revolusjonen kun er gjennomførbar dersom man møter den store fienden med våpen. De mener også at så lenge India ikke er et demokrati, så er det umulig å ta del i «demokratiske» prossesser som parlamentariske valg.
RDF (Revolutionary Democratic Front) har samme standpunkt. «Hvis politikken du fører i utgangspunktet har en konsensus med den du slåss for, arbeiderklassen, og de ikke stemmer, så er du nødt til å ha en konsensus med de som stemmer, den øvre pengesterke middelklasse. Med andre ord gir det lite mening å drive parlamentarisk valgkamp i India.», mener Rona.
Tid er som bestandig relativt, og etter utallige timer innebærende henging med Rona kan endelig avtale to ta oss i mot. Vi møter Reshmi Bhaskaran, en kvinnelig økonom som har jobba med mikrofinans i flere år. Hun forteller oss at mikrofinans først ble prøvd ut i Indonesia en gang på sekstitallet, av en dame med navn Cathrina Robinson. Forskjellen er likevel stor, sier hun, mellom Indisk mikrofinans og mikrofinans i for eksempel Indonesia eller Bangladesh. Dette er fordi India har et utbredt og stabilt banktilbud i motsetning til mange andre utviklingsland. Hun forteller oss at det finnes flere ytterst forskjellige mikrofinansprosjekter i India og skiserer forskjellen ved hjelp av instutisjonen «Grameen Bank» og «MFI» (Microfinance Institute). Den såkalte «Grameenmodellen» opperer agressivt og disiplinært. Kvinnene er del i såkalte «solidarity groups», lånegrupper der maktforholdet mellom leder og lånstakere er strengt. Lånstakerne får ikke lov til å snakke sammen og utveksle erfaringer, men blir hele tiden minnet på fokuset rundt å betale tilbake lånene fortest mulig. Dette fordi «Grameen Bank», på tross av mange påstander, ikke er økonimisk selvdrivende og derfor har institusjonen store lån hos flere investorer som må betales tilbake. «MBI» jobber på helt andre måter. Her er kvinnene med i «SHG» (Self Help Groups), med cirka tjue kvinner i hver gruppe. I SHG står de ikke bare felles ansvarlig for et lån, distribuert i gruppen, men de bruker også tid sammen for å diskutere sosiale problemer, som kvinnenes rolle i familien og samfunnet. Målet med dette er at kvinnene skal bygge selvtillit og selvrespekt og at de på den måten skal løfte seg selv ut av fattigdommen. «Det dreier seg om hvor mye frihet kvinnene får», sier Reshmi.
En annen vesentlig faktor er hvem som får lånene. De fleste indiske mikrofinansinstitusjoner er markedsorientert, der hovedfokuset er økonomisk vekst og ikke sosial utvikling. I disse institusjonene må kvinnene selv vise seg verdig lånene, ved å spare opp et visst beløp i noen måneder før hun kan få lån. Dette gjør at mikrofinansen aldri kan nå fram til de fattigste, da de ikke har midler til denne sparingen.
i dag forsover vi oss. Igjen! Litt kortpusta stormer vi inn på «Citrus bar» ca sju minutter før frokostbufeen stenger. Igjen! Hotellets ansatte er tydelig litt irriterte, men lar det som vanlig ikke merkes på servicen og hadde nok heller ikke ventet seg noe annet av jentene på 614. Vi kaster i oss en frokost som alltid bestående av Omelett, indiske pannekaker og choko pops før vi litt slukøra tusler ut av spisestedet. Et obligatorisk mårrabad i poolen som bare vi bruker. Dusj, anstendig påkledning, og vi er klare for det meste.
Første utfordring: shopping mall. Siste dag i Delhi betyr også siste dag med laundry-service på hotellrommet, hvilket betyr at vi må utvide vårt reportoar av anstendig bekledning.
To-tre timer senere er vi utslitt, men en kjole, fire bukser, fem t-skjorter, en oxford dictionary, en ubrukelig BH og en stor stabel servietter rikere. Og selvfølgelig to-tre rupi fattigere.
Neste utfordring: Vi har en 15.30-avtale med vår mann Rona og er allerede sent ute. Praier i farta en rickshaw og lite aner vi om hva vi har i vente. At trafikken i Delhi er av en annen verden er noe vi har konstantert for lenge siden, men denne turen er VIRKELIG ingen hyggelig opplevelse.
Gudene er med oss, og jaggu er vi ikke fremdeles i live når vi ankommer campus. Svett inn til beinmargen, men i live. Ikke bare det, vi er også i rute. Det er i midlertid ikke Rona, og neste halvtime tilbringes derfor på en benk blant maur og ingen ting annet.
Rona ankommer og tar oss med til den radikale studentkafeen og frisonen på campus.
Her møter vi tre ungdom fra studentorganisasjonen DSU (Democratic Student Union). De er unge, revolusjonære og for øvrig særdeles lite imøtekommende. Med stor motvilje forteller de oss at de jobber med studentpolitikk på campus, for å engasjere og politisere studenter i sin kamp. Blant annet kjemper de mot privatisering av utdanningssystemet og mot trakassering av kvinnelige studenter. De insisterer hardnakka på at de ikke har noe partipolitisk tilhørighet, men at de heller velger å jobbe i bred front som revolusjonære i studentmiljøet. Fronten bygger på prinsippet om en demokratisk revolusjon, men mener at denne revolusjonen kun er gjennomførbar dersom man møter den store fienden med våpen. De mener også at så lenge India ikke er et demokrati, så er det umulig å ta del i «demokratiske» prossesser som parlamentariske valg.
RDF (Revolutionary Democratic Front) har samme standpunkt. «Hvis politikken du fører i utgangspunktet har en konsensus med den du slåss for, arbeiderklassen, og de ikke stemmer, så er du nødt til å ha en konsensus med de som stemmer, den øvre pengesterke middelklasse. Med andre ord gir det lite mening å drive parlamentarisk valgkamp i India.», mener Rona.
Tid er som bestandig relativt, og etter utallige timer innebærende henging med Rona kan endelig avtale to ta oss i mot. Vi møter Reshmi Bhaskaran, en kvinnelig økonom som har jobba med mikrofinans i flere år. Hun forteller oss at mikrofinans først ble prøvd ut i Indonesia en gang på sekstitallet, av en dame med navn Cathrina Robinson. Forskjellen er likevel stor, sier hun, mellom Indisk mikrofinans og mikrofinans i for eksempel Indonesia eller Bangladesh. Dette er fordi India har et utbredt og stabilt banktilbud i motsetning til mange andre utviklingsland. Hun forteller oss at det finnes flere ytterst forskjellige mikrofinansprosjekter i India og skiserer forskjellen ved hjelp av instutisjonen «Grameen Bank» og «MFI» (Microfinance Institute). Den såkalte «Grameenmodellen» opperer agressivt og disiplinært. Kvinnene er del i såkalte «solidarity groups», lånegrupper der maktforholdet mellom leder og lånstakere er strengt. Lånstakerne får ikke lov til å snakke sammen og utveksle erfaringer, men blir hele tiden minnet på fokuset rundt å betale tilbake lånene fortest mulig. Dette fordi «Grameen Bank», på tross av mange påstander, ikke er økonimisk selvdrivende og derfor har institusjonen store lån hos flere investorer som må betales tilbake. «MBI» jobber på helt andre måter. Her er kvinnene med i «SHG» (Self Help Groups), med cirka tjue kvinner i hver gruppe. I SHG står de ikke bare felles ansvarlig for et lån, distribuert i gruppen, men de bruker også tid sammen for å diskutere sosiale problemer, som kvinnenes rolle i familien og samfunnet. Målet med dette er at kvinnene skal bygge selvtillit og selvrespekt og at de på den måten skal løfte seg selv ut av fattigdommen. «Det dreier seg om hvor mye frihet kvinnene får», sier Reshmi.
En annen vesentlig faktor er hvem som får lånene. De fleste indiske mikrofinansinstitusjoner er markedsorientert, der hovedfokuset er økonomisk vekst og ikke sosial utvikling. I disse institusjonene må kvinnene selv vise seg verdig lånene, ved å spare opp et visst beløp i noen måneder før hun kan få lån. Dette gjør at mikrofinansen aldri kan nå fram til de fattigste, da de ikke har midler til denne sparingen.
Bilde baade med og uten relevans
1. Fotformsandaler. Uten tvil et lite flatterende fottoey, men du verden saa godt beina mine har det!
2. Utsikt fra hotellrom, Dover Inn.
3/4. Oss med kvinnene fra Jeebika
5. DSU (Democratic Student Union)plakat paa Delhicampus.
6. Hotell i kjoepesenter eller kjoepesenter i hotell. Alt ettersom.
7. Bygningsstilas indian style. Hjelp!
Dag 6 og 7
Dag 6 og 7
Til aa oppholde oss relativt kort i India faar vi sett innsida av alt for mange universitetscampuser. Nilanjana tok oss med paa jobb paa Kalkota Universitet, Fredag (nesten som min mor gjorde med meg paa NTNU i Trondheim da jeg var liten, uselvstendig og forkjoelet, men hun ikke hadde tid til aa vaere hjemme med meg), parkerte oss paa biblioteket til seksjon for "Womens studies". Der jobba vi lenge- Kaisa rakk til og med aa sove litt. Vi skriver oppsummeringstekster til alle intervjuene vi gjoer, men det tar lang tid aa faa en god, lesbar form paa dem, og vi kommer nok ikke til aa legge dem ut her - det blir sikkert litt i meste laget for dere; side opp og side ned med forskjellige typer argumentasjon rundt mikrofinans, kvinners rettigheter, faktafeil og sprikende analyser referert paa en uleselig maate.
Resten av blogginnlegget ble slettet av en tullepc paa tulleinternettcafe. Vi gidder ikke skrive paa nytt.
Til aa oppholde oss relativt kort i India faar vi sett innsida av alt for mange universitetscampuser. Nilanjana tok oss med paa jobb paa Kalkota Universitet, Fredag (nesten som min mor gjorde med meg paa NTNU i Trondheim da jeg var liten, uselvstendig og forkjoelet, men hun ikke hadde tid til aa vaere hjemme med meg), parkerte oss paa biblioteket til seksjon for "Womens studies". Der jobba vi lenge- Kaisa rakk til og med aa sove litt. Vi skriver oppsummeringstekster til alle intervjuene vi gjoer, men det tar lang tid aa faa en god, lesbar form paa dem, og vi kommer nok ikke til aa legge dem ut her - det blir sikkert litt i meste laget for dere; side opp og side ned med forskjellige typer argumentasjon rundt mikrofinans, kvinners rettigheter, faktafeil og sprikende analyser referert paa en uleselig maate.
Resten av blogginnlegget ble slettet av en tullepc paa tulleinternettcafe. Vi gidder ikke skrive paa nytt.
Abonner på:
Innlegg (Atom)