Da var det Norge igjen, da. Det kjennes bra - Oslo har sånn vær som jeg liker; overskyet og ikke veldig varmt, få folk ute. Ingen glor hemningsløst på mitt bustete hår.
Ut over det konkluderte vi i går med at dette nok blir en landingsprosess. Når man har vært borte lenge er det alltid litt kjipt nåt folk spør "hvordan var det?". Ikke fordi det ikke er hyggelig at folk er interesserte, men fordi man ikke klarer å si noe uten å buse ut med alt. Istedenfor punkterer man litt inni seg og sier: "Jo, takk, det var fint. Og spennende"
Så, note for you guys: Ikke spør hvordan det var før om et par dager. Vi fordøyer for harde livet.
Rangert liste over ting å merke seg angående hjemkomsten:
- Kaisa er blitt forgifta, tross piller og desinfeksjon. Hun ligger flat og håper på å bli frisk til sommerleir. Takk til KLM for rørende omsorg.
- Verden stopper ikke opp, går ei heller ei under, fordi man reiser bort. Da jeg oppdaget dette ble jeg litt skuffet; jeg trodde jeg kontrollerte universet i noe større grad.
- Fellesferien er en velsignelse. Det er ikke en kjeft på jobb, jeg trenger ikke snakke med noen.
Hvis du synes denne bloggen var festlig og gråter dine øyne ut over at eventyret er over, fortvil ikke. Du kan fortsatt lese den ene halvdelen av India-duoen her.
Dersom du synes dette var et slepis marketingtriks fra min side er det greot. jeg vet det og skammer meg litt.
Over og ut. Namaste.
tirsdag 21. juli 2009
søndag 19. juli 2009
Takk for oss!
Bonjour fra Paris! Naa har det kommet til det punkt, tro det eller ei, at turenb er over og vi takker for foelge! Dette har vaert et feilslaatt forhold - vi har blogga - for lite og dere - dere har kommentert for lite. Nei, dette forholdet er ikke baerekraftig!
Hilser fra Mirjamm, som sikkkert kommer innom og skriver en formell avskjed etterpaa.
Tjallabais!
K
Hilser fra Mirjamm, som sikkkert kommer innom og skriver en formell avskjed etterpaa.
Tjallabais!
K
fredag 17. juli 2009
Hallo?
HVA ER DET MED DERE? Dere kommenterer jo ikke lenger? Er det vi som har gjort noe galt?
Trodde det faktum at vier utsatt for konstant overvaakning fra etterretningstjenesten kanskje var verdt en bemerkning, men neida. Suit yourself.
Kaisa nevnte familen som huset oss i Chirala. I nevnte hjem snakket ingen engelsk - saa da en jevnaldrende jente kom feiende inn og, paa enn om noe gebrokkendt engelsk og med et ellers anmassende vesen, ekspressguidet oss rundt det meste, tok vi det som et godt tegn. Helt til hun sa (etter at jeg kom ferdig paakledd ut av vaskehuset, klar til aa spise middag):
"Is that your nightgown? No? That is soooo bad, you can not wear such things!" (bluse og ankelsidt skjoert) Det samme sier hun til Kaisa. Vi kler lydig paa oss og er naere ved aa doe av heteslag. Hele den omstendelige vakebaljeprosedyren er forgjeves. What to do?
Kjoepe indiske dameklaer, selvfoelgelig. Vi mobiliserer vaar stoisk rolige, rimelig tause mann (han snakker ikke mye engelsk) og guiding star, Rao, paa shopping. Han er fagforeningsmann paa sin hals, med bart og blaa flanellsskjorte og alt som hoerer med, men takler kjoleshoppingen med stoerre taalmodighet enn vi to klarer - skredderen lar vente paa seg tre ganger saalenge somn lovt og Kaisa er naer ved aa impolodere av utaalmodighet.
Annerkjennelsen fra mor i huset er verdt hvert venteminutt og hver rupi - vi har demonstrert ikke bare god takt og tone, men ogsaa god estetisk smak. Vi skilles som bestiser.
Rao er med oss videre til Hyderabad, og ser ut til aa kjenne alle og ha kontroll paa det meste, selv om han skjelden ytrer mer en hoderist og nikk og "u-hum".
Dette med hodebevegelsene har beskjeftiget oss en del: I Norge rister vi paa hodet naar vi mener "nei" og nikker naar vi mener "ja". Saann funker det ikke her. Det finner bare en hodebevegelse; et slags ubegripelig, sidelengs nikk, som kan bety alt mellom himmel og jord. Vi er i ferd med aa oeve det inn, alle der hjemme som vil ha en demonstrasjon maa bare huske aa spoerre, saa gir vi den med glede.
Ellers vurdere vi aa gaa til innkjeop av store, jugglete ringer. Dette for aa kunne utgi oss for aa vaere forlovet ellr gift og unngaa den omstendelige utspoerringsprosessen om hvorfor i videste all verden foreldrene vaare ikke har tatt nok ansvar til aa sikre oss en trygg oekonomisk framtid i en tremenning med bart og bil.
-
Skal proeve aa blogge litt i morgen ogsaa.
Hei saa lenge!
Trodde det faktum at vier utsatt for konstant overvaakning fra etterretningstjenesten kanskje var verdt en bemerkning, men neida. Suit yourself.
Kaisa nevnte familen som huset oss i Chirala. I nevnte hjem snakket ingen engelsk - saa da en jevnaldrende jente kom feiende inn og, paa enn om noe gebrokkendt engelsk og med et ellers anmassende vesen, ekspressguidet oss rundt det meste, tok vi det som et godt tegn. Helt til hun sa (etter at jeg kom ferdig paakledd ut av vaskehuset, klar til aa spise middag):
"Is that your nightgown? No? That is soooo bad, you can not wear such things!" (bluse og ankelsidt skjoert) Det samme sier hun til Kaisa. Vi kler lydig paa oss og er naere ved aa doe av heteslag. Hele den omstendelige vakebaljeprosedyren er forgjeves. What to do?
Kjoepe indiske dameklaer, selvfoelgelig. Vi mobiliserer vaar stoisk rolige, rimelig tause mann (han snakker ikke mye engelsk) og guiding star, Rao, paa shopping. Han er fagforeningsmann paa sin hals, med bart og blaa flanellsskjorte og alt som hoerer med, men takler kjoleshoppingen med stoerre taalmodighet enn vi to klarer - skredderen lar vente paa seg tre ganger saalenge somn lovt og Kaisa er naer ved aa impolodere av utaalmodighet.
Annerkjennelsen fra mor i huset er verdt hvert venteminutt og hver rupi - vi har demonstrert ikke bare god takt og tone, men ogsaa god estetisk smak. Vi skilles som bestiser.
Rao er med oss videre til Hyderabad, og ser ut til aa kjenne alle og ha kontroll paa det meste, selv om han skjelden ytrer mer en hoderist og nikk og "u-hum".
Dette med hodebevegelsene har beskjeftiget oss en del: I Norge rister vi paa hodet naar vi mener "nei" og nikker naar vi mener "ja". Saann funker det ikke her. Det finner bare en hodebevegelse; et slags ubegripelig, sidelengs nikk, som kan bety alt mellom himmel og jord. Vi er i ferd med aa oeve det inn, alle der hjemme som vil ha en demonstrasjon maa bare huske aa spoerre, saa gir vi den med glede.
Ellers vurdere vi aa gaa til innkjeop av store, jugglete ringer. Dette for aa kunne utgi oss for aa vaere forlovet ellr gift og unngaa den omstendelige utspoerringsprosessen om hvorfor i videste all verden foreldrene vaare ikke har tatt nok ansvar til aa sikre oss en trygg oekonomisk framtid i en tremenning med bart og bil.
-
Skal proeve aa blogge litt i morgen ogsaa.
Hei saa lenge!
Dag 8-13
Tjallabais fra orienten, naermere bestemt - tjallabais fra Hyderabad, India!
Forst og fremst maa vi selvfolgelig beklage for laber blogging. Vi skammer oss dypt og inderlig. MEN! Det har sine helt fornuftige og logiske grunner. Siden Kolkata har vi bodd med indiske familier, og tro det eller ei, til landsbyen i Chirala har det traadloese bredbaandet enda ikke kommet.
Jeg har ikke tenkt aa i detalj fortelle hva vi har gjort i det siste, det har vi ikke tid til. Her kommer likevel noen hoydepunkt, oppdagelser, begivenheter, skuffelser og uheldigheter;
I Kolkata fikk vi erfare at jeg ikke bare er elektriker men ogsaa roerlegger, da toalettet braatt sluttet aa virke. Paa et intervju saa vi at kapitalistoekonomer har egne tjenere og at de alltid serverer mer te til seg selv enn til gjestene sine. Utskeielser paa europeisk kjopesenter minnes med anger.
Paa toget til Vijalwada laerte vi at vi kan overleve det meste.
Vi kan overleve stirrende indiske middelklasseherrer, kvinner, barn og hormonelle tenaaringsgutter.
Vi kan overleve kontinuelige besoek av skrikende chaiwallahs, cafewallahs, matselgere, vannselgere, tiggere, skopussere og Evenukker.
Vi kan overleve sovekupeer paa dagstog, uten airkondition og fylt til bristepunktet med reisende.
Vi kan, mot all formodning, overleve tjue timer uten mat, drikke eller toalettbesok.
Sist, men ikke minst, vi kan overleve tjue timer med hyling, fnising og mas fra indisk drittunge av verste sort!
Det finnes lite vi to ikke tan taale.
I Vijalwada fikk vi se hvordan bonde-India ser ut. Her fant vi foeydalismen i beste velgaaende.
I Chirala fikk vi erfare indisk gjestfrihet. Hele tiden. Vi har gaatt paa rungang i nabolaget, det har vaert en krig om aa kunne varte oss opp. Opplagt en aere og maandens begivenhet (minst) aa faa servere to europeiske og bleike jenter baade frokost, lunsj, middag og te med klissete sotsaker. Dette selvfoelgelig innebaerende minst 15 observerende naboer - fnisende over vaare lite innarbeida og ytterst uhoeffelige spisevaner.
Utallige ganger har vi blitt fotografert mot vaar vilje og viten og vi har SKREVET AUTOGRAF.
Vi har sett vever- og fiskelandsbyer med mennesker saa vakre og gjestfrie. Saerlig minneverdig var formidagen vi tilbringte i en veverlandsby, der vi lunsjet med familie bestaaende av Mor og Far, soster og to broedre med to inngifte soestre og deres barn. Her fikk vi smake lokale delikatesser som kokkosnoettvann, udefinerbar frukt og knekk med riskorn. Vi fikk ogsaa ha alle barna deres paa fanget og prikk i panna foer vi dro.
De siste dagene har ogsaa laert at det gaar an aa leve uten dusj og dopapir. Det gaar an, uten aa vaere saerlig behagelig.
Naa er vi i Hyderabad og tilbake i urbane (les: akademiske) stroek. Her blir vi til den 19. og saalangt er det uklart hva vi skal gjoere.
20. kommer vi hjem, men vi vil ikke kontaktes foer 21!
Etteretningstjesten har vi foroevrig ikke sett no mer av.
Desverre.
Sees!
Forst og fremst maa vi selvfolgelig beklage for laber blogging. Vi skammer oss dypt og inderlig. MEN! Det har sine helt fornuftige og logiske grunner. Siden Kolkata har vi bodd med indiske familier, og tro det eller ei, til landsbyen i Chirala har det traadloese bredbaandet enda ikke kommet.
Jeg har ikke tenkt aa i detalj fortelle hva vi har gjort i det siste, det har vi ikke tid til. Her kommer likevel noen hoydepunkt, oppdagelser, begivenheter, skuffelser og uheldigheter;
I Kolkata fikk vi erfare at jeg ikke bare er elektriker men ogsaa roerlegger, da toalettet braatt sluttet aa virke. Paa et intervju saa vi at kapitalistoekonomer har egne tjenere og at de alltid serverer mer te til seg selv enn til gjestene sine. Utskeielser paa europeisk kjopesenter minnes med anger.
Paa toget til Vijalwada laerte vi at vi kan overleve det meste.
Vi kan overleve stirrende indiske middelklasseherrer, kvinner, barn og hormonelle tenaaringsgutter.
Vi kan overleve kontinuelige besoek av skrikende chaiwallahs, cafewallahs, matselgere, vannselgere, tiggere, skopussere og Evenukker.
Vi kan overleve sovekupeer paa dagstog, uten airkondition og fylt til bristepunktet med reisende.
Vi kan, mot all formodning, overleve tjue timer uten mat, drikke eller toalettbesok.
Sist, men ikke minst, vi kan overleve tjue timer med hyling, fnising og mas fra indisk drittunge av verste sort!
Det finnes lite vi to ikke tan taale.
I Vijalwada fikk vi se hvordan bonde-India ser ut. Her fant vi foeydalismen i beste velgaaende.
I Chirala fikk vi erfare indisk gjestfrihet. Hele tiden. Vi har gaatt paa rungang i nabolaget, det har vaert en krig om aa kunne varte oss opp. Opplagt en aere og maandens begivenhet (minst) aa faa servere to europeiske og bleike jenter baade frokost, lunsj, middag og te med klissete sotsaker. Dette selvfoelgelig innebaerende minst 15 observerende naboer - fnisende over vaare lite innarbeida og ytterst uhoeffelige spisevaner.
Utallige ganger har vi blitt fotografert mot vaar vilje og viten og vi har SKREVET AUTOGRAF.
Vi har sett vever- og fiskelandsbyer med mennesker saa vakre og gjestfrie. Saerlig minneverdig var formidagen vi tilbringte i en veverlandsby, der vi lunsjet med familie bestaaende av Mor og Far, soster og to broedre med to inngifte soestre og deres barn. Her fikk vi smake lokale delikatesser som kokkosnoettvann, udefinerbar frukt og knekk med riskorn. Vi fikk ogsaa ha alle barna deres paa fanget og prikk i panna foer vi dro.
De siste dagene har ogsaa laert at det gaar an aa leve uten dusj og dopapir. Det gaar an, uten aa vaere saerlig behagelig.
Naa er vi i Hyderabad og tilbake i urbane (les: akademiske) stroek. Her blir vi til den 19. og saalangt er det uklart hva vi skal gjoere.
20. kommer vi hjem, men vi vil ikke kontaktes foer 21!
Etteretningstjesten har vi foroevrig ikke sett no mer av.
Desverre.
Sees!
søndag 12. juli 2009
Dag 4, versjon 2.
DAG 4
i dag forsover vi oss. Igjen! Litt kortpusta stormer vi inn på «Citrus bar» ca sju minutter før frokostbufeen stenger. Igjen! Hotellets ansatte er tydelig litt irriterte, men lar det som vanlig ikke merkes på servicen og hadde nok heller ikke ventet seg noe annet av jentene på 614. Vi kaster i oss en frokost som alltid bestående av Omelett, indiske pannekaker og choko pops før vi litt slukøra tusler ut av spisestedet. Et obligatorisk mårrabad i poolen som bare vi bruker. Dusj, anstendig påkledning, og vi er klare for det meste.
Første utfordring: shopping mall. Siste dag i Delhi betyr også siste dag med laundry-service på hotellrommet, hvilket betyr at vi må utvide vårt reportoar av anstendig bekledning.
To-tre timer senere er vi utslitt, men en kjole, fire bukser, fem t-skjorter, en oxford dictionary, en ubrukelig BH og en stor stabel servietter rikere. Og selvfølgelig to-tre rupi fattigere.
Neste utfordring: Vi har en 15.30-avtale med vår mann Rona og er allerede sent ute. Praier i farta en rickshaw og lite aner vi om hva vi har i vente. At trafikken i Delhi er av en annen verden er noe vi har konstantert for lenge siden, men denne turen er VIRKELIG ingen hyggelig opplevelse.
Gudene er med oss, og jaggu er vi ikke fremdeles i live når vi ankommer campus. Svett inn til beinmargen, men i live. Ikke bare det, vi er også i rute. Det er i midlertid ikke Rona, og neste halvtime tilbringes derfor på en benk blant maur og ingen ting annet.
Rona ankommer og tar oss med til den radikale studentkafeen og frisonen på campus.
Her møter vi tre ungdom fra studentorganisasjonen DSU (Democratic Student Union). De er unge, revolusjonære og for øvrig særdeles lite imøtekommende. Med stor motvilje forteller de oss at de jobber med studentpolitikk på campus, for å engasjere og politisere studenter i sin kamp. Blant annet kjemper de mot privatisering av utdanningssystemet og mot trakassering av kvinnelige studenter. De insisterer hardnakka på at de ikke har noe partipolitisk tilhørighet, men at de heller velger å jobbe i bred front som revolusjonære i studentmiljøet. Fronten bygger på prinsippet om en demokratisk revolusjon, men mener at denne revolusjonen kun er gjennomførbar dersom man møter den store fienden med våpen. De mener også at så lenge India ikke er et demokrati, så er det umulig å ta del i «demokratiske» prossesser som parlamentariske valg.
RDF (Revolutionary Democratic Front) har samme standpunkt. «Hvis politikken du fører i utgangspunktet har en konsensus med den du slåss for, arbeiderklassen, og de ikke stemmer, så er du nødt til å ha en konsensus med de som stemmer, den øvre pengesterke middelklasse. Med andre ord gir det lite mening å drive parlamentarisk valgkamp i India.», mener Rona.
Tid er som bestandig relativt, og etter utallige timer innebærende henging med Rona kan endelig avtale to ta oss i mot. Vi møter Reshmi Bhaskaran, en kvinnelig økonom som har jobba med mikrofinans i flere år. Hun forteller oss at mikrofinans først ble prøvd ut i Indonesia en gang på sekstitallet, av en dame med navn Cathrina Robinson. Forskjellen er likevel stor, sier hun, mellom Indisk mikrofinans og mikrofinans i for eksempel Indonesia eller Bangladesh. Dette er fordi India har et utbredt og stabilt banktilbud i motsetning til mange andre utviklingsland. Hun forteller oss at det finnes flere ytterst forskjellige mikrofinansprosjekter i India og skiserer forskjellen ved hjelp av instutisjonen «Grameen Bank» og «MFI» (Microfinance Institute). Den såkalte «Grameenmodellen» opperer agressivt og disiplinært. Kvinnene er del i såkalte «solidarity groups», lånegrupper der maktforholdet mellom leder og lånstakere er strengt. Lånstakerne får ikke lov til å snakke sammen og utveksle erfaringer, men blir hele tiden minnet på fokuset rundt å betale tilbake lånene fortest mulig. Dette fordi «Grameen Bank», på tross av mange påstander, ikke er økonimisk selvdrivende og derfor har institusjonen store lån hos flere investorer som må betales tilbake. «MBI» jobber på helt andre måter. Her er kvinnene med i «SHG» (Self Help Groups), med cirka tjue kvinner i hver gruppe. I SHG står de ikke bare felles ansvarlig for et lån, distribuert i gruppen, men de bruker også tid sammen for å diskutere sosiale problemer, som kvinnenes rolle i familien og samfunnet. Målet med dette er at kvinnene skal bygge selvtillit og selvrespekt og at de på den måten skal løfte seg selv ut av fattigdommen. «Det dreier seg om hvor mye frihet kvinnene får», sier Reshmi.
En annen vesentlig faktor er hvem som får lånene. De fleste indiske mikrofinansinstitusjoner er markedsorientert, der hovedfokuset er økonomisk vekst og ikke sosial utvikling. I disse institusjonene må kvinnene selv vise seg verdig lånene, ved å spare opp et visst beløp i noen måneder før hun kan få lån. Dette gjør at mikrofinansen aldri kan nå fram til de fattigste, da de ikke har midler til denne sparingen.
i dag forsover vi oss. Igjen! Litt kortpusta stormer vi inn på «Citrus bar» ca sju minutter før frokostbufeen stenger. Igjen! Hotellets ansatte er tydelig litt irriterte, men lar det som vanlig ikke merkes på servicen og hadde nok heller ikke ventet seg noe annet av jentene på 614. Vi kaster i oss en frokost som alltid bestående av Omelett, indiske pannekaker og choko pops før vi litt slukøra tusler ut av spisestedet. Et obligatorisk mårrabad i poolen som bare vi bruker. Dusj, anstendig påkledning, og vi er klare for det meste.
Første utfordring: shopping mall. Siste dag i Delhi betyr også siste dag med laundry-service på hotellrommet, hvilket betyr at vi må utvide vårt reportoar av anstendig bekledning.
To-tre timer senere er vi utslitt, men en kjole, fire bukser, fem t-skjorter, en oxford dictionary, en ubrukelig BH og en stor stabel servietter rikere. Og selvfølgelig to-tre rupi fattigere.
Neste utfordring: Vi har en 15.30-avtale med vår mann Rona og er allerede sent ute. Praier i farta en rickshaw og lite aner vi om hva vi har i vente. At trafikken i Delhi er av en annen verden er noe vi har konstantert for lenge siden, men denne turen er VIRKELIG ingen hyggelig opplevelse.
Gudene er med oss, og jaggu er vi ikke fremdeles i live når vi ankommer campus. Svett inn til beinmargen, men i live. Ikke bare det, vi er også i rute. Det er i midlertid ikke Rona, og neste halvtime tilbringes derfor på en benk blant maur og ingen ting annet.
Rona ankommer og tar oss med til den radikale studentkafeen og frisonen på campus.
Her møter vi tre ungdom fra studentorganisasjonen DSU (Democratic Student Union). De er unge, revolusjonære og for øvrig særdeles lite imøtekommende. Med stor motvilje forteller de oss at de jobber med studentpolitikk på campus, for å engasjere og politisere studenter i sin kamp. Blant annet kjemper de mot privatisering av utdanningssystemet og mot trakassering av kvinnelige studenter. De insisterer hardnakka på at de ikke har noe partipolitisk tilhørighet, men at de heller velger å jobbe i bred front som revolusjonære i studentmiljøet. Fronten bygger på prinsippet om en demokratisk revolusjon, men mener at denne revolusjonen kun er gjennomførbar dersom man møter den store fienden med våpen. De mener også at så lenge India ikke er et demokrati, så er det umulig å ta del i «demokratiske» prossesser som parlamentariske valg.
RDF (Revolutionary Democratic Front) har samme standpunkt. «Hvis politikken du fører i utgangspunktet har en konsensus med den du slåss for, arbeiderklassen, og de ikke stemmer, så er du nødt til å ha en konsensus med de som stemmer, den øvre pengesterke middelklasse. Med andre ord gir det lite mening å drive parlamentarisk valgkamp i India.», mener Rona.
Tid er som bestandig relativt, og etter utallige timer innebærende henging med Rona kan endelig avtale to ta oss i mot. Vi møter Reshmi Bhaskaran, en kvinnelig økonom som har jobba med mikrofinans i flere år. Hun forteller oss at mikrofinans først ble prøvd ut i Indonesia en gang på sekstitallet, av en dame med navn Cathrina Robinson. Forskjellen er likevel stor, sier hun, mellom Indisk mikrofinans og mikrofinans i for eksempel Indonesia eller Bangladesh. Dette er fordi India har et utbredt og stabilt banktilbud i motsetning til mange andre utviklingsland. Hun forteller oss at det finnes flere ytterst forskjellige mikrofinansprosjekter i India og skiserer forskjellen ved hjelp av instutisjonen «Grameen Bank» og «MFI» (Microfinance Institute). Den såkalte «Grameenmodellen» opperer agressivt og disiplinært. Kvinnene er del i såkalte «solidarity groups», lånegrupper der maktforholdet mellom leder og lånstakere er strengt. Lånstakerne får ikke lov til å snakke sammen og utveksle erfaringer, men blir hele tiden minnet på fokuset rundt å betale tilbake lånene fortest mulig. Dette fordi «Grameen Bank», på tross av mange påstander, ikke er økonimisk selvdrivende og derfor har institusjonen store lån hos flere investorer som må betales tilbake. «MBI» jobber på helt andre måter. Her er kvinnene med i «SHG» (Self Help Groups), med cirka tjue kvinner i hver gruppe. I SHG står de ikke bare felles ansvarlig for et lån, distribuert i gruppen, men de bruker også tid sammen for å diskutere sosiale problemer, som kvinnenes rolle i familien og samfunnet. Målet med dette er at kvinnene skal bygge selvtillit og selvrespekt og at de på den måten skal løfte seg selv ut av fattigdommen. «Det dreier seg om hvor mye frihet kvinnene får», sier Reshmi.
En annen vesentlig faktor er hvem som får lånene. De fleste indiske mikrofinansinstitusjoner er markedsorientert, der hovedfokuset er økonomisk vekst og ikke sosial utvikling. I disse institusjonene må kvinnene selv vise seg verdig lånene, ved å spare opp et visst beløp i noen måneder før hun kan få lån. Dette gjør at mikrofinansen aldri kan nå fram til de fattigste, da de ikke har midler til denne sparingen.
Bilde baade med og uten relevans
1. Fotformsandaler. Uten tvil et lite flatterende fottoey, men du verden saa godt beina mine har det!
2. Utsikt fra hotellrom, Dover Inn.
3/4. Oss med kvinnene fra Jeebika
5. DSU (Democratic Student Union)plakat paa Delhicampus.
6. Hotell i kjoepesenter eller kjoepesenter i hotell. Alt ettersom.
7. Bygningsstilas indian style. Hjelp!
Dag 6 og 7
Dag 6 og 7
Til aa oppholde oss relativt kort i India faar vi sett innsida av alt for mange universitetscampuser. Nilanjana tok oss med paa jobb paa Kalkota Universitet, Fredag (nesten som min mor gjorde med meg paa NTNU i Trondheim da jeg var liten, uselvstendig og forkjoelet, men hun ikke hadde tid til aa vaere hjemme med meg), parkerte oss paa biblioteket til seksjon for "Womens studies". Der jobba vi lenge- Kaisa rakk til og med aa sove litt. Vi skriver oppsummeringstekster til alle intervjuene vi gjoer, men det tar lang tid aa faa en god, lesbar form paa dem, og vi kommer nok ikke til aa legge dem ut her - det blir sikkert litt i meste laget for dere; side opp og side ned med forskjellige typer argumentasjon rundt mikrofinans, kvinners rettigheter, faktafeil og sprikende analyser referert paa en uleselig maate.
Resten av blogginnlegget ble slettet av en tullepc paa tulleinternettcafe. Vi gidder ikke skrive paa nytt.
Til aa oppholde oss relativt kort i India faar vi sett innsida av alt for mange universitetscampuser. Nilanjana tok oss med paa jobb paa Kalkota Universitet, Fredag (nesten som min mor gjorde med meg paa NTNU i Trondheim da jeg var liten, uselvstendig og forkjoelet, men hun ikke hadde tid til aa vaere hjemme med meg), parkerte oss paa biblioteket til seksjon for "Womens studies". Der jobba vi lenge- Kaisa rakk til og med aa sove litt. Vi skriver oppsummeringstekster til alle intervjuene vi gjoer, men det tar lang tid aa faa en god, lesbar form paa dem, og vi kommer nok ikke til aa legge dem ut her - det blir sikkert litt i meste laget for dere; side opp og side ned med forskjellige typer argumentasjon rundt mikrofinans, kvinners rettigheter, faktafeil og sprikende analyser referert paa en uleselig maate.
Resten av blogginnlegget ble slettet av en tullepc paa tulleinternettcafe. Vi gidder ikke skrive paa nytt.
Taxi driver from Calcutta!
Dette er en taxi driver from Calcutta. En vassekte en.
For dere som mangler referansen: tullesang fra seint nittitall av "Mr. Bombay" hvis jeg husker riktig. Mirjam aner ikke, foreldra hennes var i mot kommersiellkulturen hvilket innebar baade Malibue barbie og Mr. bombay-nekt. Stakkar.
Kulere hadde det selvfoelgelig vaert med en video der vaar mann faktisk sang "Cal-cu-tta, I am a taxi driver ey. Cal-cu-tta, taxi-taxi driver ey."
Men taxisjaafoerer i Calcutta synger ikke.
Tro det eller ei.
(Observasjon: Det er sikkert en tilfeldighet at Mirjam publiserer alle de seriose innleggene og jeg alle tulleinnleggene, men jeg ekke sikker. Det kan ogsa ha noe med klassebakgrunn aa gjoere. )
Calcutta - den dramatiske begynnelsen
Naa har det gaatt en stund siden sist oppdatering. det skyldes utelukkende manglende tilgang paa internett, men naa maa vi altsaa til pers:
Den siste posten var fra Delhi domestic airport, naermere bestemt traadloes nett-sonen. Klokka var 05 om morgenen, doegnet var snudd. Nuvel - vi kom oss paa flyet, floey og landet tryg. Paa Kalkota (det heter visst det naa, ikke Calcutta som i kolonitiden) airport plukkes vi opp av en ukjent bebrillet mann som har faatt i oppdrag aa hente oss. Han loser oss til hotellet, Dover Inn. Vel fremme konkluderer vi at standarden ikke akkurat gjoer Lemon Tree Hotel rangen stridig, men at rommet vaart har en takvifte som kunne konkurrert med orkanen Cathrina.
Antall soevntimer de siste 24 timene saa langt: 2.
Vi ringer vaar kvinne, Nilanjana, og ber tynt om en halv times utsettelse paa avtalen vaar for aa faa sovet bittebittelitt. Forespoerselen innvilges under tvil - vi skal rekke en workshop med kvinneorganisasjonen Jeevika og har daarlig tid fra foer av. Saa kommer dagens vekker, bokstavelig talt:
Vi har lagt oss, sover som graastein. Saa, uten forvarsel, laaser noen opp doeren vaar, og inn toger 4 menn med hotellmanageren paa slep. "Whattefuck?" tenker vi. Mennene viser ikke ID, presenterer seg ikke paa noe vis, men starter ett forhoer som for oss virker meningsloest: Hvem er vi, legitimasjonen vaar, hvorfor er vi i India, hvem kjenner vi, hvilke kvalifikasjoner har vi, hva er reiseruta vaar osv osv. Det hele er veldig ubehagelig. Naar vi spoer hva faen de skal med dette svarer de at det hele er "Standard procedure for foreigners. For your safety." Vi ender med aa maatte vise all kontaktinfo Saibaba har gitt oss til forskjellige folk, alle telefonummer blir notert. Heldigvis er vi vaakne nok til aa ikke nevne RU, Rona (som hadde ansvaret for oss i Delhi og har vaert fengslet mange ganger for sitt politiske arbeid) eller Saibaba. Nede i resepsjonen er Nilanjana kommet for aa plukke oss opp, men blir hanket inn til ett kvarters forhoer, hun og. Etterpaa spoer vi henne; "dette er vel ikke akkurat standard prosedyre?" Hun sier at selvfoelgelig er det ikke det - "they are watching you, you know."
Da vi besoekte Saibaba foerste gang fortalte han oss at alle ledende personer i den delen av bevegelsen RDF tilhoerer er under konstant overvaakning, og at by now vet de nok at vi er ankommet, hvor vi bor og hva vi heter - derfor er det viktig aa ikke snakke i detaljer paa telefon naar det gjelder folk vi vil moete - men at vi ikke trenger bekmymre oss, vi er trygge, europeiske jenter som vi er.
Hello, AKP 1974, liksom!
Men han har rett - det er ikke farlig for oss. Men aa vite at vi har noen som foelger etter oss, vet hva vi gjoer og hvem vi snakker med er ekkelt. Og litt kult. Har ikke alle en hemmelig droem om aa bli saa politisk farlig at statsmakta setter inn etteretningstjenesten paa deg?
Den siste posten var fra Delhi domestic airport, naermere bestemt traadloes nett-sonen. Klokka var 05 om morgenen, doegnet var snudd. Nuvel - vi kom oss paa flyet, floey og landet tryg. Paa Kalkota (det heter visst det naa, ikke Calcutta som i kolonitiden) airport plukkes vi opp av en ukjent bebrillet mann som har faatt i oppdrag aa hente oss. Han loser oss til hotellet, Dover Inn. Vel fremme konkluderer vi at standarden ikke akkurat gjoer Lemon Tree Hotel rangen stridig, men at rommet vaart har en takvifte som kunne konkurrert med orkanen Cathrina.
Antall soevntimer de siste 24 timene saa langt: 2.
Vi ringer vaar kvinne, Nilanjana, og ber tynt om en halv times utsettelse paa avtalen vaar for aa faa sovet bittebittelitt. Forespoerselen innvilges under tvil - vi skal rekke en workshop med kvinneorganisasjonen Jeevika og har daarlig tid fra foer av. Saa kommer dagens vekker, bokstavelig talt:
Vi har lagt oss, sover som graastein. Saa, uten forvarsel, laaser noen opp doeren vaar, og inn toger 4 menn med hotellmanageren paa slep. "Whattefuck?" tenker vi. Mennene viser ikke ID, presenterer seg ikke paa noe vis, men starter ett forhoer som for oss virker meningsloest: Hvem er vi, legitimasjonen vaar, hvorfor er vi i India, hvem kjenner vi, hvilke kvalifikasjoner har vi, hva er reiseruta vaar osv osv. Det hele er veldig ubehagelig. Naar vi spoer hva faen de skal med dette svarer de at det hele er "Standard procedure for foreigners. For your safety." Vi ender med aa maatte vise all kontaktinfo Saibaba har gitt oss til forskjellige folk, alle telefonummer blir notert. Heldigvis er vi vaakne nok til aa ikke nevne RU, Rona (som hadde ansvaret for oss i Delhi og har vaert fengslet mange ganger for sitt politiske arbeid) eller Saibaba. Nede i resepsjonen er Nilanjana kommet for aa plukke oss opp, men blir hanket inn til ett kvarters forhoer, hun og. Etterpaa spoer vi henne; "dette er vel ikke akkurat standard prosedyre?" Hun sier at selvfoelgelig er det ikke det - "they are watching you, you know."
Da vi besoekte Saibaba foerste gang fortalte han oss at alle ledende personer i den delen av bevegelsen RDF tilhoerer er under konstant overvaakning, og at by now vet de nok at vi er ankommet, hvor vi bor og hva vi heter - derfor er det viktig aa ikke snakke i detaljer paa telefon naar det gjelder folk vi vil moete - men at vi ikke trenger bekmymre oss, vi er trygge, europeiske jenter som vi er.
Hello, AKP 1974, liksom!
Men han har rett - det er ikke farlig for oss. Men aa vite at vi har noen som foelger etter oss, vet hva vi gjoer og hvem vi snakker med er ekkelt. Og litt kult. Har ikke alle en hemmelig droem om aa bli saa politisk farlig at statsmakta setter inn etteretningstjenesten paa deg?
onsdag 8. juli 2009
Morgenstund er tull i grunn
Når man står opp klokka 03.45 etter to timers søvn lurer man på om det virkelig er verdt det. Men - det er jo det!
Nå flyr vi til Calcutta og må løpe for å rekke flyet. Tjoho!
Nå flyr vi til Calcutta og må løpe for å rekke flyet. Tjoho!
Dag 4
Dagens tiltak: supplering av garderobe. Det er en stund siden vi skjønte at hvis man vil gå mest mulig i fred som vestlig jente utenfor turistseosngen gjelder det å prøve å overholde indiske kleskoder sånn nogenlunde. Dekk helst til både skuldre og knær, og vis aldri frem begge deler på en gang. Telt-aktige skjorter og skjørt herved skaffet.
Dagens rettelse: Det er slett ikke 42,5 grader ute, men 50! Innfødte kilder kan bekrefte mistanken vi har hatt hele veien – i dag var vi begge nemlig farlig nær ved å drukne i vår egen svette.
Dagens skrekkopplevelse: Rickshaw-tur med råskinnsjåfør. Hvordan forklarer du en mann som ikke snakker engelsk at du ikke nødvendigvis synes det er en god idé å prøve å presse mini-mopedbilen han kjører inn mellom en lastebil full av kuer og en buss overfylt av svette mennesker, uansett hvor mye han tuter på dem, når farten sikkert er 70 km/t? Forferdelig, forferdelig og bittelitt spennende.
Dagens rettelse: Det er slett ikke 42,5 grader ute, men 50! Innfødte kilder kan bekrefte mistanken vi har hatt hele veien – i dag var vi begge nemlig farlig nær ved å drukne i vår egen svette.
Dagens skrekkopplevelse: Rickshaw-tur med råskinnsjåfør. Hvordan forklarer du en mann som ikke snakker engelsk at du ikke nødvendigvis synes det er en god idé å prøve å presse mini-mopedbilen han kjører inn mellom en lastebil full av kuer og en buss overfylt av svette mennesker, uansett hvor mye han tuter på dem, når farten sikkert er 70 km/t? Forferdelig, forferdelig og bittelitt spennende.
tirsdag 7. juli 2009
Alt på veien har en ende, men en taxikø har to.
DAG 3
kl 09.30 sharp – Hjemmebesøk hos generelsekretær Saibaba og frue. Han livnærer seg som professor i europeisk drama og litteratur på Delhi university, men bruker mesteparten av sin tid i RDF (Revolutionary Democratic Front). Hun jobber i en av de store kvinnesaksorganisasjonene. Saibaba gir en kræsjinnføring i ståa på den indiske venstresida. RDF er en sammenslutning av revolusjonære og ikke-revolusjonære organisasjoner av alle typer: fagforeninger, kulturorganisasjoner, partier og kvinnesaksorganisasjoner. Indisk politikk er mangefasettert og vanvittig uoversiktlig. Det myldrer og gror av organisasjoner som er mer og mindre like – men med 1 milliard mennesker er det ikke helt greit å få til den endelige sammenslutninga. Når det i praksis er industrikonsernene som styrer landet er venstresidas eneste utvei å organisere seg til virkelig slagkraftighet, sier Saibaba
Kl 10.00 – Timelang taxitur med Saibabas kone. Vi får en noe gebrokken kræsjinnføring i indisk kvinnekamp. I motsetning til europeiske kvinners to, må Indiske kvinner fri seg fra hele tre begrensninger, sier hun; klasse, kjønn og kaste.
Kl 11.15 – Møte med Subahalakshmi Nandi fra organisasjonen Nirhantar Trust. Organisasjonen arbeider med å sette kvinner I India I stand til å ta mer kontroll over egne liv gjeonom opplæring I lesing, skriving, kjønn og maktstrukturer I samfunnet; kort sagt kritisk tenkning. Slik er de kommet I kontakt med mikrofinansprosjekter og har satt I gang egne evaluerings og forskningsprosjekter på området. Mer om dette I en skikkelig utfyllende artikkel siden.
Kl. 14.00 – Tibetansk lunsj på universitetscampus. Mirjam og Kaisa har fått strenge formaninger om do's og dont's I India før vi dro og utfordrer skjebnen med å spise grønnsaker, nudler og kjøtt fra et kjøkken mattilsynet ville stengt før noen rakk å stave “dalai lama”. Maten? Helt strålende!
Kl. 15.00 – Den lengste og varmeste taxituren nensinne. Airkondition er et fremmedord, oksygen er mangelvare, temperatur er 43 grader I skyggen. Kaisa svetter så mye at kjolen farger av på blusen, man kan speile seg I Mirjams ansikt. Fy faen.
Kl. 17.30 – Velter utslått overende på Saibabas sofa. Rona Wilson, vår langhårede venn og mange ganger fengselde aktivist gir en innføring I indias sosioøkonomikske forhold: Arbeiderrettigheter finnes ikke, myndighetene planlegger å flytte sysselsettinga I landbruket over I servicesektoren samtidig som den økonomiske krisa for alvor skyller inn over landet – man regner med at 80 millioner blir arbeidsløse I nevnte sektor. 70% av alle indere lever av under en halv dollar dagen.
Dessuten: Mr.Saibaba har omøblert kraftig I alle reiseplaner. I morgen sender han oss med fly til calcutta. Der skal vi være med en workshop I regi av Grameen Bank og snakke med akademikrene og økonomer I det renere pro-sjiktet. Derifra går det videre med tog Guntus, Chirele og Hyderabad, som er en landbruksregion lenger sør, der mikrofinans har vært testet ut I landbrukssektoren (les: ikke på damer, men på menn).
For å fordøye alle dagens inntrykk reiste vi hjem til det (på indisk skala) skammelig dyre hotellet vårt og spiste en skammelig stor bøtte med is. Kaisa klør på leggen og sier hun har fått dengue-feber, men smiler tappert og hilser hjem. Jeg har vasket meg med desifeksjonsmiddel for fjerde gang i dag og sier nattinatt, over og ut, madam.
Så svett går det an å bli! Æsj.
Oppdatering - en, to, tre!
Det har vært litt så som så med tilgangen på det tidligere beskrevne trådløse nettverket, derfor har starten på bloggprosjektet gått litt mer trått enn vi hadde ønsket oss. Nuvel. Vi tar en kort, kronologisk oppsummering for å komme fram til dagens begivenheter:
DAG 1
Dagens oppdagelse: Ikke bare ligger hotellet vårt i noe som synes å være Delhis svar på Lillestrøm, nei, det ligger også oppå/i//rundt et enormt kjøpesenter.
Dagens frustrasjonsmoment: I india finnes det et skjema å fylle ut for det aller meste. Inklusivt kjøp av sim-kort hosd en lokale mobilhandleren. Prosessen tok tilsammen omkring to timer. Kjøss meg i ræva.
Dagens kulturkollisjon: Er tid en begrenset ressurs – eller er det det? Har vi egentlig hav av den? Vårt første møte med vår kontaktsentral og hovedmann ble en tålmodighetsprøve. GN Saibaba, generalsekretær I RDF (Revoloutionary Democratic Front) hadde plottet oss inn i et litt vel smutthull i timeplanen sin. Da vi satt fast i trafikkork ble smutthullet tettet, og vi ble sittende I tre og en halv time og glo ut I lufta, mens vi ventet på at en bande beskjeggede og bebrillede menn skulle avholde ferdig et åpenbart veldig viktig møte, samt at de skulle bli ferdige med den obligatoriske åssen-står-det-til-lenge-siden-sist-praten og spise middag. Etter det fikk vi ti minutters audiens.
Dagens plaster på såret: Møte med apefamilie. Urbanturban gjeng, midt i uteserveringa.
DAG 2
Dagens transportetappe: Ghaziabad-Delhi i rickshaw. Rickshaw = indisk, liten mopedtaxi med plass til to. Indere klarer på mystisk vis å trøkke inn opptil fem stykk. Etappen tar ca. 40 min og koster rundt 200 rupi – tilsvarende norske 26 kr. Opplevd å få indisk trafikk helt inn på kroppen. Totalt anarki - skrekkblanda fryd.
Dagens bommert: En rekke impulskjøpte klesplagg viste seg å ha armer, ben, strikk og halsåpninger på de rareste steder.
Dagens spørsmål: Hvor mange ganger kan man egentlig bli kalt “madam” av uniformerte menn som holder opp dørene for deg før man blir en “madam”?
DAG 1
Dagens oppdagelse: Ikke bare ligger hotellet vårt i noe som synes å være Delhis svar på Lillestrøm, nei, det ligger også oppå/i//rundt et enormt kjøpesenter.
Dagens frustrasjonsmoment: I india finnes det et skjema å fylle ut for det aller meste. Inklusivt kjøp av sim-kort hosd en lokale mobilhandleren. Prosessen tok tilsammen omkring to timer. Kjøss meg i ræva.
Dagens kulturkollisjon: Er tid en begrenset ressurs – eller er det det? Har vi egentlig hav av den? Vårt første møte med vår kontaktsentral og hovedmann ble en tålmodighetsprøve. GN Saibaba, generalsekretær I RDF (Revoloutionary Democratic Front) hadde plottet oss inn i et litt vel smutthull i timeplanen sin. Da vi satt fast i trafikkork ble smutthullet tettet, og vi ble sittende I tre og en halv time og glo ut I lufta, mens vi ventet på at en bande beskjeggede og bebrillede menn skulle avholde ferdig et åpenbart veldig viktig møte, samt at de skulle bli ferdige med den obligatoriske åssen-står-det-til-lenge-siden-sist-praten og spise middag. Etter det fikk vi ti minutters audiens.
Dagens plaster på såret: Møte med apefamilie. Urbanturban gjeng, midt i uteserveringa.
DAG 2
Dagens transportetappe: Ghaziabad-Delhi i rickshaw. Rickshaw = indisk, liten mopedtaxi med plass til to. Indere klarer på mystisk vis å trøkke inn opptil fem stykk. Etappen tar ca. 40 min og koster rundt 200 rupi – tilsvarende norske 26 kr. Opplevd å få indisk trafikk helt inn på kroppen. Totalt anarki - skrekkblanda fryd.
Dagens bommert: En rekke impulskjøpte klesplagg viste seg å ha armer, ben, strikk og halsåpninger på de rareste steder.
Dagens spørsmål: Hvor mange ganger kan man egentlig bli kalt “madam” av uniformerte menn som holder opp dørene for deg før man blir en “madam”?
mandag 6. juli 2009
søndag 5. juli 2009
Good morning, India!
Det er nok få ting som er så tilfredstillende som å våkne opp uthvilt I Ghaziabad, Uttar Pradesh.
Dette er gårsdagens begivenheter:
Vi var på Gardemoen skremmende 05.00, sjekket inn, leverte bagasjen og drakk en enorm kopp kaffe som desverre ikke smakte særlig godt. 06.55 Flyet til Amsterdam letter etter store forsinkelser. 09.00 Vi ankommer Amsterdam, fremdeles søvning og særdeles sulten.
På Amsterdam flyplass skjer to ting nevneverdig:
Mirjam ser sin gamle arrangerings- og komponerings og direksjonslærer (og sier ikke hei)
Kaisa er skremmende nær å kjøpe med en tre-tulipan hjem til sin mamma.
11.20 Vi har lurt oss gjennom alle sikkerhetskontroller og sitter på flyet til Delhi. Denne flyturen kan ikke beskrives med noe annet enn velbehag. Ja, vi er ikke redde for å innrømme det. Vi er KLM frelst. På KLM-fly får man mat. M_A_T, og det I store mender. Og ikke bare det. KLM-fly er utstyrt med individuelle multimediasentraler. Ja, vi tuller ikke! Små flatskjermer med alskens morro; filmer, tv-programmer og spill.
Her er filmvalget:
- Kaisa så “Benjamin Button” og “a shopoholicers confessions”
- Mirjam prøvde seg på “Che”, sovna. Det ble “Dreamgirls”, “Slumdog Millionaire” OG “Casino Royale”
23.00, lokal tid, Delhi. Ti timer flytur ligger bak oss og vi har nådd målet. Vi er I Delhi. Bagasjen vår er også I Delhi. Med andre ord, ting er som de skal være.
Vi beveger oss ut I ankomsthallen, på leten etter en minibank (eller en minibar). Det er nå vi treffer noen særdeles pågående, men VELDIG ivrige og serviceinnstilte taxisjåfører. Skeptisk og svært forutintatt forteller vi dem at vi må ha penger og en taxi til hotellet vårt, men at dette kan vi fint fikse på egenhånd. Vi kan ikke det. Særlig ikke når det viser seg at hotellet vårt ikke ligger I nærheten. Før vi veit ord av det sitter vi I bilen til den ene taxisjåføren.
Vi tar stor lærdom av denne taxisjåføren:
He has many girlfriends. “One in Spain, one in Sweden, one from Italy, one in US, one in UK....”
Indisk trafikk er ikke organisert. Overhode. Og hvis man ikke betaler bompenger blir man drept.
Selv om ting ser fint ut på internett, er de skjeldent det I virkeligheten.
“Don't do drugs. Do Ìndian tobacco. Keeps you awake in three days.”
“Lemon Tree Hotel, East Delhi Mall” er IKKE I Delhi. Ikke I nærheten en gang.
Den siste lærdommen må nok sies å være den viktigste. Etter en times lang taxitur befinner vi oss nemlig I noe tilsvarende oslo's lillestrøm. Ghaziabad. På et hotell som ligger inni et kjøpesenter.
Så note to self: neste gang vi reiser til India, skal vi ta hensyn til beliggenheten når vi bestiller hotell. Vi skal ikke bestille hotell ut I fra antall stjerner, og heller ikke ut I fra hotellets fasiliteter.
For hotellet vårt har mange stjerner (4). Og fasiliteter.
Vi har:
TV og trådløst nett på rommet (for 60 rps. /halvtimen)
Svømmebasseng med utsikt over Lillestrøm
Inkludert frokost Og middag, på hotellets restaurant.
Bankettsal
Treningsrom
Room Service
Tannlege
Skopusser og klesvask
I dag har vi få ting I føre, det er søndag og veien til Delhi virker forferdelig lang.
Men dette skal vi få til:
ringe vår Indiakontakt
sjekke om mulig å bytte hotell.
maile hjem
skaffe telefonnummer til den norske ambassasaden.
skaffe oss indisk telefonnummer og kontantkort.
Namaste!
Kaisa og Mirjam
fredag 3. juli 2009
Stille før stormen..
Dette har vi med oss:
- En monster-koffert og en vanlig konferanse-koffert.
- Pass,penger,billett (x2)
- Medisiner og piller nok til å akkuttstoppe fordøyelsessystemet til en middels elefant en ukes tid.
- Fotformsandaler
- Solkrem - faktor 30 til den blekeste og faktor 20 til Kaisa.
- Nok klær og sko til å forhåpentligvis dekke både knær og skuldre på en gang.
Dette er det verste som kan skje: at ingen hører vekkeklokke i morgen tidlig (04.00!) og vi ikke rekker flyet.
Dette er det beste som kan skje: at vi våkner av vekkeklokka og at noen møter oss i amsterdam med rykende fersk frokost.
- En monster-koffert og en vanlig konferanse-koffert.
- Pass,penger,billett (x2)
- Medisiner og piller nok til å akkuttstoppe fordøyelsessystemet til en middels elefant en ukes tid.
- Fotformsandaler
- Solkrem - faktor 30 til den blekeste og faktor 20 til Kaisa.
- Nok klær og sko til å forhåpentligvis dekke både knær og skuldre på en gang.
Dette er det verste som kan skje: at ingen hører vekkeklokke i morgen tidlig (04.00!) og vi ikke rekker flyet.
Dette er det beste som kan skje: at vi våkner av vekkeklokka og at noen møter oss i amsterdam med rykende fersk frokost.
Abonner på:
Innlegg (Atom)