Dag 8-13

Tjallabais fra orienten, naermere bestemt - tjallabais fra Hyderabad, India!
Forst og fremst maa vi selvfolgelig beklage for laber blogging. Vi skammer oss dypt og inderlig. MEN! Det har sine helt fornuftige og logiske grunner. Siden Kolkata har vi bodd med indiske familier, og tro det eller ei, til landsbyen i Chirala har det traadloese bredbaandet enda ikke kommet.

Jeg har ikke tenkt aa i detalj fortelle hva vi har gjort i det siste, det har vi ikke tid til. Her kommer likevel noen hoydepunkt, oppdagelser, begivenheter, skuffelser og uheldigheter;

I Kolkata fikk vi erfare at jeg ikke bare er elektriker men ogsaa roerlegger, da toalettet braatt sluttet aa virke. Paa et intervju saa vi at kapitalistoekonomer har egne tjenere og at de alltid serverer mer te til seg selv enn til gjestene sine. Utskeielser paa europeisk kjopesenter minnes med anger.

Paa toget til Vijalwada laerte vi at vi kan overleve det meste.
Vi kan overleve stirrende indiske middelklasseherrer, kvinner, barn og hormonelle tenaaringsgutter.
Vi kan overleve kontinuelige besoek av skrikende chaiwallahs, cafewallahs, matselgere, vannselgere, tiggere, skopussere og Evenukker.
Vi kan overleve sovekupeer paa dagstog, uten airkondition og fylt til bristepunktet med reisende.
Vi kan, mot all formodning, overleve tjue timer uten mat, drikke eller toalettbesok.
Sist, men ikke minst, vi kan overleve tjue timer med hyling, fnising og mas fra indisk drittunge av verste sort!
Det finnes lite vi to ikke tan taale.

I Vijalwada fikk vi se hvordan bonde-India ser ut. Her fant vi foeydalismen i beste velgaaende.

I Chirala fikk vi erfare indisk gjestfrihet. Hele tiden. Vi har gaatt paa rungang i nabolaget, det har vaert en krig om aa kunne varte oss opp. Opplagt en aere og maandens begivenhet (minst) aa faa servere to europeiske og bleike jenter baade frokost, lunsj, middag og te med klissete sotsaker. Dette selvfoelgelig innebaerende minst 15 observerende naboer - fnisende over vaare lite innarbeida og ytterst uhoeffelige spisevaner.
Utallige ganger har vi blitt fotografert mot vaar vilje og viten og vi har SKREVET AUTOGRAF.

Vi har sett vever- og fiskelandsbyer med mennesker saa vakre og gjestfrie. Saerlig minneverdig var formidagen vi tilbringte i en veverlandsby, der vi lunsjet med familie bestaaende av Mor og Far, soster og to broedre med to inngifte soestre og deres barn. Her fikk vi smake lokale delikatesser som kokkosnoettvann, udefinerbar frukt og knekk med riskorn. Vi fikk ogsaa ha alle barna deres paa fanget og prikk i panna foer vi dro.

De siste dagene har ogsaa laert at det gaar an aa leve uten dusj og dopapir. Det gaar an, uten aa vaere saerlig behagelig.

Naa er vi i Hyderabad og tilbake i urbane (les: akademiske) stroek. Her blir vi til den 19. og saalangt er det uklart hva vi skal gjoere.
20. kommer vi hjem, men vi vil ikke kontaktes foer 21!
Etteretningstjesten har vi foroevrig ikke sett no mer av.
Desverre.

Sees!