Dag 4, versjon 2.

DAG 4

i dag forsover vi oss. Igjen! Litt kortpusta stormer vi inn på «Citrus bar» ca sju minutter før frokostbufeen stenger. Igjen! Hotellets ansatte er tydelig litt irriterte, men lar det som vanlig ikke merkes på servicen og hadde nok heller ikke ventet seg noe annet av jentene på 614. Vi kaster i oss en frokost som alltid bestående av Omelett, indiske pannekaker og choko pops før vi litt slukøra tusler ut av spisestedet. Et obligatorisk mårrabad i poolen som bare vi bruker. Dusj, anstendig påkledning, og vi er klare for det meste.

Første utfordring: shopping mall. Siste dag i Delhi betyr også siste dag med laundry-service på hotellrommet, hvilket betyr at vi må utvide vårt reportoar av anstendig bekledning.
To-tre timer senere er vi utslitt, men en kjole, fire bukser, fem t-skjorter, en oxford dictionary, en ubrukelig BH og en stor stabel servietter rikere. Og selvfølgelig to-tre rupi fattigere.
Neste utfordring: Vi har en 15.30-avtale med vår mann Rona og er allerede sent ute. Praier i farta en rickshaw og lite aner vi om hva vi har i vente. At trafikken i Delhi er av en annen verden er noe vi har konstantert for lenge siden, men denne turen er VIRKELIG ingen hyggelig opplevelse.

Gudene er med oss, og jaggu er vi ikke fremdeles i live når vi ankommer campus. Svett inn til beinmargen, men i live. Ikke bare det, vi er også i rute. Det er i midlertid ikke Rona, og neste halvtime tilbringes derfor på en benk blant maur og ingen ting annet.
Rona ankommer og tar oss med til den radikale studentkafeen og frisonen på campus.

Her møter vi tre ungdom fra studentorganisasjonen DSU (Democratic Student Union). De er unge, revolusjonære og for øvrig særdeles lite imøtekommende. Med stor motvilje forteller de oss at de jobber med studentpolitikk på campus, for å engasjere og politisere studenter i sin kamp. Blant annet kjemper de mot privatisering av utdanningssystemet og mot trakassering av kvinnelige studenter. De insisterer hardnakka på at de ikke har noe partipolitisk tilhørighet, men at de heller velger å jobbe i bred front som revolusjonære i studentmiljøet. Fronten bygger på prinsippet om en demokratisk revolusjon, men mener at denne revolusjonen kun er gjennomførbar dersom man møter den store fienden med våpen. De mener også at så lenge India ikke er et demokrati, så er det umulig å ta del i «demokratiske» prossesser som parlamentariske valg.

RDF (Revolutionary Democratic Front) har samme standpunkt. «Hvis politikken du fører i utgangspunktet har en konsensus med den du slåss for, arbeiderklassen, og de ikke stemmer, så er du nødt til å ha en konsensus med de som stemmer, den øvre pengesterke middelklasse. Med andre ord gir det lite mening å drive parlamentarisk valgkamp i India.», mener Rona.

Tid er som bestandig relativt, og etter utallige timer innebærende henging med Rona kan endelig avtale to ta oss i mot. Vi møter Reshmi Bhaskaran, en kvinnelig økonom som har jobba med mikrofinans i flere år. Hun forteller oss at mikrofinans først ble prøvd ut i Indonesia en gang på sekstitallet, av en dame med navn Cathrina Robinson. Forskjellen er likevel stor, sier hun, mellom Indisk mikrofinans og mikrofinans i for eksempel Indonesia eller Bangladesh. Dette er fordi India har et utbredt og stabilt banktilbud i motsetning til mange andre utviklingsland. Hun forteller oss at det finnes flere ytterst forskjellige mikrofinansprosjekter i India og skiserer forskjellen ved hjelp av instutisjonen «Grameen Bank» og «MFI» (Microfinance Institute). Den såkalte «Grameenmodellen» opperer agressivt og disiplinært. Kvinnene er del i såkalte «solidarity groups», lånegrupper der maktforholdet mellom leder og lånstakere er strengt. Lånstakerne får ikke lov til å snakke sammen og utveksle erfaringer, men blir hele tiden minnet på fokuset rundt å betale tilbake lånene fortest mulig. Dette fordi «Grameen Bank», på tross av mange påstander, ikke er økonimisk selvdrivende og derfor har institusjonen store lån hos flere investorer som må betales tilbake. «MBI» jobber på helt andre måter. Her er kvinnene med i «SHG» (Self Help Groups), med cirka tjue kvinner i hver gruppe. I SHG står de ikke bare felles ansvarlig for et lån, distribuert i gruppen, men de bruker også tid sammen for å diskutere sosiale problemer, som kvinnenes rolle i familien og samfunnet. Målet med dette er at kvinnene skal bygge selvtillit og selvrespekt og at de på den måten skal løfte seg selv ut av fattigdommen. «Det dreier seg om hvor mye frihet kvinnene får», sier Reshmi.
En annen vesentlig faktor er hvem som får lånene. De fleste indiske mikrofinansinstitusjoner er markedsorientert, der hovedfokuset er økonomisk vekst og ikke sosial utvikling. I disse institusjonene må kvinnene selv vise seg verdig lånene, ved å spare opp et visst beløp i noen måneder før hun kan få lån. Dette gjør at mikrofinansen aldri kan nå fram til de fattigste, da de ikke har midler til denne sparingen.