Alt på veien har en ende, men en taxikø har to.

DAG 3
kl 09.30 sharp – Hjemmebesøk hos generelsekretær Saibaba og frue. Han livnærer seg som professor i europeisk drama og litteratur på Delhi university, men bruker mesteparten av sin tid i RDF (Revolutionary Democratic Front). Hun jobber i en av de store kvinnesaksorganisasjonene. Saibaba gir en kræsjinnføring i ståa på den indiske venstresida. RDF er en sammenslutning av revolusjonære og ikke-revolusjonære organisasjoner av alle typer: fagforeninger, kulturorganisasjoner, partier og kvinnesaksorganisasjoner. Indisk politikk er mangefasettert og vanvittig uoversiktlig. Det myldrer og gror av organisasjoner som er mer og mindre like – men med 1 milliard mennesker er det ikke helt greit å få til den endelige sammenslutninga. Når det i praksis er industrikonsernene som styrer landet er venstresidas eneste utvei å organisere seg til virkelig slagkraftighet, sier Saibaba
Kl 10.00 – Timelang taxitur med Saibabas kone. Vi får en noe gebrokken kræsjinnføring i indisk kvinnekamp. I motsetning til europeiske kvinners to, må Indiske kvinner fri seg fra hele tre begrensninger, sier hun; klasse, kjønn og kaste.
Kl 11.15 – Møte med Subahalakshmi Nandi fra organisasjonen Nirhantar Trust. Organisasjonen arbeider med å sette kvinner I India I stand til å ta mer kontroll over egne liv gjeonom opplæring I lesing, skriving, kjønn og maktstrukturer I samfunnet; kort sagt kritisk tenkning. Slik er de kommet I kontakt med mikrofinansprosjekter og har satt I gang egne evaluerings og forskningsprosjekter på området. Mer om dette I en skikkelig utfyllende artikkel siden.
Kl. 14.00 – Tibetansk lunsj på universitetscampus. Mirjam og Kaisa har fått strenge formaninger om do's og dont's I India før vi dro og utfordrer skjebnen med å spise grønnsaker, nudler og kjøtt fra et kjøkken mattilsynet ville stengt før noen rakk å stave “dalai lama”. Maten? Helt strålende!
Kl. 15.00 – Den lengste og varmeste taxituren nensinne. Airkondition er et fremmedord, oksygen er mangelvare, temperatur er 43 grader I skyggen. Kaisa svetter så mye at kjolen farger av på blusen, man kan speile seg I Mirjams ansikt. Fy faen.
Kl. 17.30 – Velter utslått overende på Saibabas sofa. Rona Wilson, vår langhårede venn og mange ganger fengselde aktivist gir en innføring I indias sosioøkonomikske forhold: Arbeiderrettigheter finnes ikke, myndighetene planlegger å flytte sysselsettinga I landbruket over I servicesektoren samtidig som den økonomiske krisa for alvor skyller inn over landet – man regner med at 80 millioner blir arbeidsløse I nevnte sektor. 70% av alle indere lever av under en halv dollar dagen.

Dessuten: Mr.Saibaba har omøblert kraftig I alle reiseplaner. I morgen sender han oss med fly til calcutta. Der skal vi være med en workshop I regi av Grameen Bank og snakke med akademikrene og økonomer I det renere pro-sjiktet. Derifra går det videre med tog Guntus, Chirele og Hyderabad, som er en landbruksregion lenger sør, der mikrofinans har vært testet ut I landbrukssektoren (les: ikke på damer, men på menn).

For å fordøye alle dagens inntrykk reiste vi hjem til det (på indisk skala) skammelig dyre hotellet vårt og spiste en skammelig stor bøtte med is. Kaisa klør på leggen og sier hun har fått dengue-feber, men smiler tappert og hilser hjem. Jeg har vasket meg med desifeksjonsmiddel for fjerde gang i dag og sier nattinatt, over og ut, madam.


Så svett går det an å bli! Æsj.