Oppdatering - en, to, tre!

Det har vært litt så som så med tilgangen på det tidligere beskrevne trådløse nettverket, derfor har starten på bloggprosjektet gått litt mer trått enn vi hadde ønsket oss. Nuvel. Vi tar en kort, kronologisk oppsummering for å komme fram til dagens begivenheter:

DAG 1
Dagens oppdagelse: Ikke bare ligger hotellet vårt i noe som synes å være Delhis svar på Lillestrøm, nei, det ligger også oppå/i//rundt et enormt kjøpesenter.
Dagens frustrasjonsmoment: I india finnes det et skjema å fylle ut for det aller meste. Inklusivt kjøp av sim-kort hosd en lokale mobilhandleren. Prosessen tok tilsammen omkring to timer. Kjøss meg i ræva.
Dagens kulturkollisjon: Er tid en begrenset ressurs – eller er det det? Har vi egentlig hav av den? Vårt første møte med vår kontaktsentral og hovedmann ble en tålmodighetsprøve. GN Saibaba, generalsekretær I RDF (Revoloutionary Democratic Front) hadde plottet oss inn i et litt vel smutthull i timeplanen sin. Da vi satt fast i trafikkork ble smutthullet tettet, og vi ble sittende I tre og en halv time og glo ut I lufta, mens vi ventet på at en bande beskjeggede og bebrillede menn skulle avholde ferdig et åpenbart veldig viktig møte, samt at de skulle bli ferdige med den obligatoriske åssen-står-det-til-lenge-siden-sist-praten og spise middag. Etter det fikk vi ti minutters audiens.
Dagens plaster på såret: Møte med apefamilie. Urbanturban gjeng, midt i uteserveringa.

DAG 2
Dagens transportetappe: Ghaziabad-Delhi i rickshaw. Rickshaw = indisk, liten mopedtaxi med plass til to. Indere klarer på mystisk vis å trøkke inn opptil fem stykk. Etappen tar ca. 40 min og koster rundt 200 rupi – tilsvarende norske 26 kr. Opplevd å få indisk trafikk helt inn på kroppen. Totalt anarki - skrekkblanda fryd.
Dagens bommert: En rekke impulskjøpte klesplagg viste seg å ha armer, ben, strikk og halsåpninger på de rareste steder.
Dagens spørsmål: Hvor mange ganger kan man egentlig bli kalt “madam” av uniformerte menn som holder opp dørene for deg før man blir en “madam”?